Ulempen med å være musikalsk

Det kommer en bølge over meg, jeg må bare finne frem gitaren med en gang å få gjort det tankene mine sier. Utav det blå begynner fingrene mine å danse over gitarhalsen, og ord bare ruller av tungen i det som blir en melodi. Så blir det klart for meg: Idag, blir en ny sang født. En sang med et eller annet budskap. En formidling av noe jeg har inni meg. Jeg vet ikke hva enda, for sangen er ikke ferdig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen ganger tar det litt tid før alt setter seg på plass. Før jeg forstår hva jeg skal frem til. Det er som om jeg er i en slags transe. For til å begynne med så bare strømmer det ut ord, strofer, riff, følelser, og noe jeg ikke har tenkt over på mange år. Jeg har ikke kontroll over hva som kommer. Tydeligvis er det noe som burde blitt sagt en plass, som jeg kanskje innerst inne forsatt går og tenker på. Men hva det er, tar ofte tid å finne ut. Man må være tålmodig. Alt må komme ut og bli sortert og satt på plass, der og da! Med en eneste gang før det blir glemt igjen. Om jeg ikke har mulighet til å legge alt til siden for å få dette gjort, er det det samme som at det aldri har skjedd. Jeg klarer ikke å ta det opp en annen dag jeg har god tid fks. for da er det glemt, og borte for godt. Jeg kan finne gamle påbegynte sanger som jeg ikke aner hva handler om, å tenke på å gjøre dem ferdig. Men som oftest husker jeg verken hva jeg tenkte, eller hvilken sinnstemning jeg var i eller hva det handlet om. Her kommer problemet mitt: Jeg bor i et hus med tre barn, en hund, og en mann. Jeg kan ikke bli ferdig. Det er umulig. Jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke å spille med huset fullt i folk. Så jeg har egentlig prøvd å ikke bry meg. Det som skjer da, er at jeg blir frustrert og overveldet over alt som jeg holder inne og får lyst til å grine. Men jeg vet at jeg ikke får det ferdig likevel, så å begynne med visshet om at jeg ikke får sjanse til å bli ferdig likevel er enda verre. Det er som å ha seg i timevis og så bare slutte. Det var det liksom. Uten avslutting. Når dette skjer ti ganger etter hverandre, så begynner man å tenke; Gidder jeg egentlig å begynne? Ikke blir jeg ferdig og ender bare opp med å bli frustrert likevel. Så går man rundt å lar være, å blir frustrert over det også. Skjønner dere sammenligningen?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
«Men du kan jo spille selv om noen hører det? Det er jo bare familien din det er snakk om.»

Nei, du kan ikke det. Eller jeg kan ikke det. For meg blir det som å drive å ha seg på kjøkkenbenken mens noen sitter i sofaen. Om de ser på TV og ikke enser hva du holder på med, så betyr jo det ingenting for din del, de er der jo forsatt liksom. Og holde på mens noen er i samme rommet er jo bare kleint, enig? Når jeg holder på med musikk, føler jeg meg naken. Musikk er personlig for meg. Jeg blottlegger meg på en måte som ikke naturlig for meg å bli oppdaget i. For kanskje er det kun de negative sidene mine som kommer frem? Jeg vet jo ikke alltid selv hva som kommer, og det er skremmende at noen andre skal vitne det sammen med meg. Uten advarsel liksom. Jeg kan godt vise det frem når jeg har fått bearbeidet alt osv, men ikke direkte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAUntitled

Jeg pleier ikke å prate så mye om følelser og tror det er en av grunnene til at jeg er så avhengig av musikk. Musikk er en naturlig måte å få frem følelser på for meg. En naturlig måte å uttrykke seg på. Om jeg bare får begynne, eller ikke det engang blir jeg overveldet av følelser og frustrert. Jeg klarer ikke å samle tankene mine, og alt blir bare rot. Før bodde jeg alene, uten forpliktelser. Da kunne jeg spille så lenge jeg ville uten forstyrrelser, og jeg kunne sitte i timevis. Fordi jeg tenker på ganske mye nemlig. Og det har ikke blitt mindre etter jeg fikk mann og barn for å si det slik. Noen ganger er det en stor ulempe for meg å være som jeg er. Men jeg kan jo ikke akkurat noe for det. Nå bor jeg ikke alene lenger og må bare finne en måte og leve uten den delen av meg. Akkurat i skrivende øyeblikk har jeg bare lyst til å slette alt det musikalske i meg. For jeg føler ikke jeg har muligheten til å gjøre annet enn å plinke å plonke random coversanger i ny og ne. Det er ok av og til, men lite givende. Det høres nok verre ut en det er, men det er fordi jeg nettopp begynte på noe igjen, og innså at det var nok en dødfødt sang. Det gjør meg sint, frustrert , opprørt og jeg skulle ønske jeg bare kunne åpnet kjeften og prate som vanlige folk. Å ha et vokabular som funket bedre enn noter og akkorder.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dagens lille utblåsning fra meg. Ha en forsatt trivelig dag! 

Du vil kanskje også like

Legg inn en kommentar